Dom om lang, uoppsigelig leiekontrakt
En bilutstyrsforretning på Hønefoss inngikk i 1992 leieavtale med eieren av en stor sentral eiendom. Avtalen bestemte at leieforholdet skulle vare i ti år, og at det deretter skulle fornyes automatisk for fem år av gangen med mindre bilutstyrsforretningen skulle si opp leieforholdet.Etter hvert som årene gikk, ble utleier mer å mer og mer interessert i å avslutte leieforholdet og i stedet utvikle eiendommen. For bilutstyrsforretningen var det motsatt. Den ble mer og mer interessert i å beholde den sentrale plasseringen på Hønefoss.
Bilutstyrsfirmaet mente at utleier ikke kunne si opp avtalen fordi avtalen inneholdt bestemmelse om automatisk fornyelse med mindre bilutstyrsfirmaet sa opp avtalen. Det stod ingen ting i avtalen om at utleier kunne si opp. Dette var åpenbart en forglemmelse fra utleiers side. Utleier mente at en slik feil ikke kunne avgjøre hvilke rettigheter partene hadde når det gjaldt oppsigelse. Utleier mente altså at begge parter kunne si opp leieavtalen, og at partene i alle fall hadde ment at avtalen ikke skulle løpe mer enn i en tiårsperiode og deretter i to femårsperiode, altså 20 år til sammen.
Partene ble ikke enige, og saken endte til slutt i Borgarting lagmannsrett. Retten la vekt på at avtaler mellom næringsdrivende normalt skal tolkes etter sin ordlyd med mindre det kan bevises at partene har vært enige om noe annet enn det ordene sier.
I den aktuelle saken var partene uenige om hva som var avtalt. Dermed endte retten på en ren ordfortolkning og avsa dom for at utleier ikke hadde rett til å si opp leieavtalen, det var det bare bilutstyrsfirmaet som hadde.